Gatene er en labyrint. En labyrint av snø, vann, is og hull. Det er en kamp for å komme seg hel fra A til B. Som en jakt på noe, eller utfordring. Man følger observant rundt seg etter steder å putte beinene. Man tar i bruk alt man har av spenst og balanse for å passere plutselige hindringer, og man smiler overbærende til de som ikke har klart å finne en like bra rute som en selv, og dermed står fast uten andre muligheter enn å snu og gå tilbake.
Selv de mest harbarkede syklistene har innsett nederlaget og triller sykkelen. Men fremdeles med hjelm på hodet.
En jente kjemper seg frem gjennom en vanndam med 2 sekker og en skibag. Hun ser ut som om hun trenger hjelp, så jeg spør om hun trenger hjelp. Det gjør hun ikke, og jeg går forbi.
På Ila yrer det så tett at det ser ut som tåke under gatelysene. Eller kanskje det er eksos, tenker jeg. Og i det tanken slår meg blir jeg dyster, og leker meg ikke lenger gjennom gatene.
Korøvelse
for 13 år siden