tørris

Jeg liker tørris:D

dårlig dag

I dag gjør det vondt. Innvendig.
Det gjør meg kanskje til en dårlig person, men akkurat nå klarer jeg på ingen måte å glede meg over andres lykke. Klumpen sitter høyt i halsen og egentlig har jeg lyst til å hikste eller hyle

07.38

Klokka er akkurat nå 07.38. Det vil si at jeg har 12 min på meg før jeg skal på skolen. Innen det skal jeg ha skrevet ferdig dette, spist opp maten min, vært på badet og pakket sekken. Det snør ute, så jeg må også trixe litt med sykkelen. Allikevel føler jeg litt at dette er en bra morgen=)

Har du testet deg selv i det siste?

"Det er så lett å falle inn i et mønster" fant vi ut. At man henger veldig mye sammen med de samme folkene, eller folk som har noe til felles. F.eks en treningsgjeng. Så fortalte vi hvilke grupper vi hang med og lo over at nå sosialiserte vi oss virkelig utenfor våre vante rammer:) Det er noe med den friheten over å møte nye folk. Å se hvordan de reagerer på deg, og om man klikker. Noen kan man bare prate om alt med mens andre er vanskelige å nå gjennom.

Og hvor godt er det ikke å høre deg selv si: "Du og??? Haha, jeg trodde bare det var meg!"

Så til overskriften. Jeg skrev den akkurat nå, men jeg føler allikevel den passer inn. For kan det egentlig komme noe negativt ut av det? Og vil man ikke alltid vokse på en erfaring? Hvordan kan du vite at noe du ikke har prøvd er dårlig? Eller at noe skummelt ikke kan være godt for deg? Samme om det er fysisk eller psykisk. Jeg tror vi alle har godt av å kjenne kicket i kroppen... Og kanskje åpne oss selv litt mer.

I natt drar jeg og Synnøve til Moss. Jeg trenger kaffe merker jeg:)

Mens dere venter

Jeg har skriveperre.. Og som jeg akkurat fortalte Therese. Når jeg har skrivesperre så ender jeg bare med å fortelle dere alt jeg tenker, og jeg mistenker at dere kommer til å bruke informasjonen til å presse meg for penger i fremtiden. Så isteden:

En dansende Kristin;)



Evt veggene i Trondheim:

Eller den fantastisk kule bilen med strikket interiør som står på Ila:

Emmas lykke

I går var jeg og Marie på førpremiære på verdens mest fantastisk fine film (synes jeg da). Emmas lykke het den og var tysk, uten at det hadde så mye å si. De var ikke så pratsomme i den. Men jeg var fanga fra første stund, og jeg grein sammenhengende det siste kvarteret av filmen. Satt der og hiksta og når filmen var ferdig så grein jeg meg gjennom rulleteksten og. Klarte rett og slett ikke å stoppe. Som jeg sa til Marie; "Vanligvis når jeg sier jg har grått til en film har jeg vært litt fuktig i øyekroken." Her satt jeg og gråt til skjorta mi var blaut.
Etterpå tusla vi til mormors og kosa oss med kaffe og is mens vi satt og prata om alt og ingenting:) bra kveld