Undervannsrugby-cup i Oslo

Da har jeg akkurat kommet hjem fra undervannsrugby-cup i Oslo. jeg kan ikke huske å noen gang ha følt meg så mørbanket og utslitt. Jeg har kroppen full av små blåmerker, prikker på en måte, etter holding og klyping, skrapemerker her og der, gnagsår overalt på beina, en kropp som har startet med ukontrollerte rykninger, tresmak i rompa etter 16-17 timer i bil og et hode som ikke funker til noe som helst. Jeg er rett og slett utslitt. Men jeg har hatt det veldig moro! Blitt kjent med nye mennesker, kjempet mot menn på godt over 100 kg, og stort sett tapt, men noen ganger vunnet duellene:)

Og så kom ei venninne, samt mamma, pappa og typen til mamma. Da var kjempemorsomt. Særlig når mamma kommer bort til meg i pausen på en kamp og utbryter: "Herregud, dere blir jo drept!" :p


Iallefall. God helg, men nå skal det bli godt å komme tilbake til normalen, hente cdene og dvdene jeg har bestilt på cdon og å se Therese igjen:)

Å være feil

Jeg har tenkt på dette innlegget noen dager, men vært usikker på hvordan jeg skulle formulere meg. Dette er nemlig noe som opptar meg i stor grad på mange områder.

Tenk deg din første forelskelse. Sommerfuglene i magen, lysten til å se personen hele tiden, hvordan en hel dag kunne være fantastisk hvis du fikk et smil, og den neste kunne vært ødelagt hvis en annen fikk oppmerksomheten istedenfor deg.
Tenk deg så hvordan denne følelsen hadde vært hvis den du var forelsket i var av samme kjønn som deg selv...

Det er ufattelig vanskelig å innrømme noe sånt for seg selv. Og enda vanskeligere, for ikke å snakke om forferdelig skummelt å innrømme det for andre. Dette er en prosess som har tatt meg mange år. Det er følelser jeg har håpet at skulle forsvinne, følelser jeg har tenkt har vært gale og unaturlige, før jeg til slutt har innsett at det er sånn jeg er og slått meg til ro med dem.

En del av dere har visst om denne siden av meg en stund, mens for andre er det nytt. Hittil har jeg nesten utelukkende blitt møtt med litt forskrekkelse, forståelse og en god diskusjon om ens ulikheter. Desverre har jeg skjønt at det også er andre oppfatninger ute og går blant folk jeg kjenner. Personer som mener at jeg hr valgt feil ut ifra bibelen. Jeg er fullt klar over hva bibelen sier. Jeg har lest de aktuelle avsnittene sikkert 100 ganger.
Men så tenker jeg på livet mitt. Jeg skal leve sikkert 60 år til. 21900 dager. 1892160000 sekunder. Jeg har ikke tenkt å bruke resten av mitt liv på å fortelle meg selv at jeg er skapt feil. At alt jeg gjør er en synd fordi mine følelser gale. Jeg vil, som de fleste andre ha barn, kjæreste og hus. Jeg ville aldri nektet andre den lykken. Da er det vanskelig at noen vil nekte meg den.

Til slutt: Masse kred til alle dere som har visst, og som har turt å stå for noe annet enn majoriteten.

Jeg har fått verdens herligste kjæreste:)

En liten flyhistorie

Klokka er halv 7 på morgenen og jeg står i kø på flyplassen. Lang kø faktisk. Det er kun et selskap som skal ha fly avgårde, og det er 2 fly som skal gå samtidig. Til Trondheim og til Bergen.
Flyet til Trondheim går av en eller annen grunn fra utenlandsterminalen. Den viser seg å være veldig vanskelig å finne for alle oss som innbilte oss at innlandsfly går fra innlandsterminalen.
Anyway. Vel fremme i Trondheim stiller vi oss opp og venter på bagasjen... Som ikke kommer.
Den har blitt sendt til Bergen, og Bergensbagasjen til Trondheim.
Så jeg vil egentlig bare si... Bra jobbet Norwegian!

Jeg koser meg:)