Å være feil

Jeg har tenkt på dette innlegget noen dager, men vært usikker på hvordan jeg skulle formulere meg. Dette er nemlig noe som opptar meg i stor grad på mange områder.

Tenk deg din første forelskelse. Sommerfuglene i magen, lysten til å se personen hele tiden, hvordan en hel dag kunne være fantastisk hvis du fikk et smil, og den neste kunne vært ødelagt hvis en annen fikk oppmerksomheten istedenfor deg.
Tenk deg så hvordan denne følelsen hadde vært hvis den du var forelsket i var av samme kjønn som deg selv...

Det er ufattelig vanskelig å innrømme noe sånt for seg selv. Og enda vanskeligere, for ikke å snakke om forferdelig skummelt å innrømme det for andre. Dette er en prosess som har tatt meg mange år. Det er følelser jeg har håpet at skulle forsvinne, følelser jeg har tenkt har vært gale og unaturlige, før jeg til slutt har innsett at det er sånn jeg er og slått meg til ro med dem.

En del av dere har visst om denne siden av meg en stund, mens for andre er det nytt. Hittil har jeg nesten utelukkende blitt møtt med litt forskrekkelse, forståelse og en god diskusjon om ens ulikheter. Desverre har jeg skjønt at det også er andre oppfatninger ute og går blant folk jeg kjenner. Personer som mener at jeg hr valgt feil ut ifra bibelen. Jeg er fullt klar over hva bibelen sier. Jeg har lest de aktuelle avsnittene sikkert 100 ganger.
Men så tenker jeg på livet mitt. Jeg skal leve sikkert 60 år til. 21900 dager. 1892160000 sekunder. Jeg har ikke tenkt å bruke resten av mitt liv på å fortelle meg selv at jeg er skapt feil. At alt jeg gjør er en synd fordi mine følelser gale. Jeg vil, som de fleste andre ha barn, kjæreste og hus. Jeg ville aldri nektet andre den lykken. Da er det vanskelig at noen vil nekte meg den.

Til slutt: Masse kred til alle dere som har visst, og som har turt å stå for noe annet enn majoriteten.