Jeg savner deg. Jeg savner deg skikkelig. Jeg trenger avledning, så jeg sykler opp i Bymarka. Tråkker meg gjennom myr og gjørme, og enda mer mye og gjørme. Tvinger tankene over på noe annet. "Stubbe, gjørme, oppoverbakke". Plutselig hjelper det ikke hvor mye jeg tenker. Halve forhjulet forsvinner under bakken og jeg tipper. Både jeg og sykkelen står dønn fast.
"Jeg kan klare dette!" tenker jeg. Og så innser jeg at jeg kan klare dette. Hva er vel en måneds savn mot gjørme til knærne?
Korøvelse
for 13 år siden