mandag 24. august 2009

Å knekke en tann

Hvordan å knekke en tann.
Du trenger:
-En kilen person
-En arm til å bite på. (Hevn for kiling)
-En klokke
-Et sett med tenner.

Bruksanvisning:
Kil den kilne personen og se etter tegn på hevneaksjon. Hvis hevneaksjonen kommer i form av biting på arm, trekk armen raskt til deg slik at klokken treffer den kilne personens tenner. Du har herved brukket en tann.

--------------------------------------------------------------

Du er så fantastisk. Så god og snill, og så omtenksom. Det lyser av deg når du smiler. Det er nesten skummelt hvor godt jeg har det sammen med deg. Hvor god verden virker. Jeg er glad det ikke er jeg som trenger å ta vanskelige valg. At min verden fortsetter som før. Den eneste forskjellen i min hverdag er at du fyller meg med varme og gjør dagene mine bedre.

onsdag 19. august 2009

Jeg er tapt. Gleder meg som en unge:)

søndag 16. august 2009

Tilbake

Et lite halvår. Ting er bra. Jeg storkoser meg, og tankene er langt borte:)

søndag 24. mai 2009

Selvtillit, og mangelen på nevnte.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har opprettet en ny blogg. Det er nok skrivekløen. Eller, muligheten til å få ned tanker på "ark".
For det er mange tanker. Hovedsakelig på hvordan man skal ha det godt med seg selv. Og alle rundt meg som jeg ser sliter med akkurat dette. Jeg har tenkt på dette noen år allerede, og jeg har kommet frem til min egen lille konklusjon:
Jeg skylder på samfunnet i dag. Det er så mye stress. Det er tusen krav, forpliktelser, rammer. Man skal virke vellykket, man skal være pen, veltrent og ikke minst flink. Driver man med idrett skal man satse høyt. Det er ikke nok at det er moro. Man må være best. Og mister man lysten selv er det garantert noen andre som presser deg videre. Enten du vil eller ikke.

Det er merkelig. For jeg kjenner så mange som er så utrolig flotte mennesker, men som jeg vet sliter. Som har depresjoner, angst eller bare dårlig selvtillit. De 2 første kan jeg ikke gjøre så mye med. Men det med selvtillit. Jeg har slitt med det selv, og jeg vet man kan forandre den. Selv om man ofte må ofre noe. Man må kanskje kvitte seg med dårlige venner, men hovedsakelig må man jobbe med seg selv. Innse de gode kvalitetene man har. Stole på seg selv. Det er vanskelig. Dritvanskelig. Men det går. Og om et menneske til skjønner det, skal jeg være ganske fornøyd med hva jeg har oppnådd her i livet.

søndag 22. februar 2009

Akkurat nå

Gatene er en labyrint. En labyrint av snø, vann, is og hull. Det er en kamp for å komme seg hel fra A til B. Som en jakt på noe, eller utfordring. Man følger observant rundt seg etter steder å putte beinene. Man tar i bruk alt man har av spenst og balanse for å passere plutselige hindringer, og man smiler overbærende til de som ikke har klart å finne en like bra rute som en selv, og dermed står fast uten andre muligheter enn å snu og gå tilbake.
Selv de mest harbarkede syklistene har innsett nederlaget og triller sykkelen. Men fremdeles med hjelm på hodet.
En jente kjemper seg frem gjennom en vanndam med 2 sekker og en skibag. Hun ser ut som om hun trenger hjelp, så jeg spør om hun trenger hjelp. Det gjør hun ikke, og jeg går forbi.
På Ila yrer det så tett at det ser ut som tåke under gatelysene. Eller kanskje det er eksos, tenker jeg. Og i det tanken slår meg blir jeg dyster, og leker meg ikke lenger gjennom gatene.

torsdag 19. februar 2009

Besøk i Steigen

Jeg orker ikke skrive kjenner jeg. Tror jeg lar bildene snakke for seg selv:)



søndag 8. februar 2009

Hansken og søvnløshet

Jeg får ikke sove. Jeg liker ikke å ikke få sove... Selv om det tyder på at jeg har fått nok søvn i helgen, og det er jo positivt.

Anyway. Siden jeg ikke får sove har jeg tenkt å dele gårnattens hanskehistorie med dere. Bare sånn for kjedsomhetens skyld.

Det helt begynte med at jeg var på andre siden av byen i bursdag. Det var kjempekoselig, og timene fløy. Plutselig var det blitt for sent for å ta buss, og det var for langt for å gå. Vi bestemte oss for å bestille taxi. Rundt 1-halv 2 var vi vel hjemme og hoppet i seng. Dette utartet seg på den vanlige måten, med tannpuss for så å krype til køys. Det litt uvanlige var at idet jeg hadde sovnet så ringte telefonen min. Det var taxisjåføren. Han hadde funnet en hanske som kanskje var min. Jeg bekreftet at jeg hadde hansker av typen han beskrev, og sa jeg kunne plukke den opp på hittegodet senere, siden dette er hansker av ganske god kvalitet, som jeg var lite interessert i å miste. Men sjåføren var tydeligvis i nærheten, og tilbød seg å bare legge den i oppgangen vår, noe jeg takket ja til.
Etterpå fikk jeg naturligvis ikke sove igjen, så jeg bestemte meg for å dra på meg litt klær og gå ut og hente hansken. Som sjåføren hadde sagt, lå den i oppgangen vår. Fornøyd kommer jeg inn igjen, rister av meg snøen og skal til å legge hansken i gangen sammen med den andre. Jeg titter rundt meg og innser plutselig at den andre hansken er borte.