søndag 22. februar 2009

Akkurat nå

Gatene er en labyrint. En labyrint av snø, vann, is og hull. Det er en kamp for å komme seg hel fra A til B. Som en jakt på noe, eller utfordring. Man følger observant rundt seg etter steder å putte beinene. Man tar i bruk alt man har av spenst og balanse for å passere plutselige hindringer, og man smiler overbærende til de som ikke har klart å finne en like bra rute som en selv, og dermed står fast uten andre muligheter enn å snu og gå tilbake.
Selv de mest harbarkede syklistene har innsett nederlaget og triller sykkelen. Men fremdeles med hjelm på hodet.
En jente kjemper seg frem gjennom en vanndam med 2 sekker og en skibag. Hun ser ut som om hun trenger hjelp, så jeg spør om hun trenger hjelp. Det gjør hun ikke, og jeg går forbi.
På Ila yrer det så tett at det ser ut som tåke under gatelysene. Eller kanskje det er eksos, tenker jeg. Og i det tanken slår meg blir jeg dyster, og leker meg ikke lenger gjennom gatene.

torsdag 19. februar 2009

Besøk i Steigen

Jeg orker ikke skrive kjenner jeg. Tror jeg lar bildene snakke for seg selv:)



søndag 8. februar 2009

Hansken og søvnløshet

Jeg får ikke sove. Jeg liker ikke å ikke få sove... Selv om det tyder på at jeg har fått nok søvn i helgen, og det er jo positivt.

Anyway. Siden jeg ikke får sove har jeg tenkt å dele gårnattens hanskehistorie med dere. Bare sånn for kjedsomhetens skyld.

Det helt begynte med at jeg var på andre siden av byen i bursdag. Det var kjempekoselig, og timene fløy. Plutselig var det blitt for sent for å ta buss, og det var for langt for å gå. Vi bestemte oss for å bestille taxi. Rundt 1-halv 2 var vi vel hjemme og hoppet i seng. Dette utartet seg på den vanlige måten, med tannpuss for så å krype til køys. Det litt uvanlige var at idet jeg hadde sovnet så ringte telefonen min. Det var taxisjåføren. Han hadde funnet en hanske som kanskje var min. Jeg bekreftet at jeg hadde hansker av typen han beskrev, og sa jeg kunne plukke den opp på hittegodet senere, siden dette er hansker av ganske god kvalitet, som jeg var lite interessert i å miste. Men sjåføren var tydeligvis i nærheten, og tilbød seg å bare legge den i oppgangen vår, noe jeg takket ja til.
Etterpå fikk jeg naturligvis ikke sove igjen, så jeg bestemte meg for å dra på meg litt klær og gå ut og hente hansken. Som sjåføren hadde sagt, lå den i oppgangen vår. Fornøyd kommer jeg inn igjen, rister av meg snøen og skal til å legge hansken i gangen sammen med den andre. Jeg titter rundt meg og innser plutselig at den andre hansken er borte.

tirsdag 3. februar 2009

Utfordring

Da har jeg blitt utfora av Lillian:

*Gå til Foto\mapper
*Ta ut den 6 mappen, og deretter det 6 bilde i denne mappen
*Sett bilde på bloggen og skriv noe om dette bildet
*Inviter 6 nye til å bli med på denne utfordringen
*link til dem, og la dem vite at dem er utfordret!

Vel
Dette er Tore på fest hjemme hos Tore. Tore er full:p

Orker ikke finne linkene, men jeg utfordrer iallefall Tore og Therese B:)

søndag 1. februar 2009

Kosehelg

For første gang på evig lenge hadde jeg fri fra jobben på en lørdag, og det uten å skulle bort. Så det ble bestemt at denne helgen skulle man bare kose seg. Så jeg og Therese har vært ute på tur med appelsin, kvikk lunch og kakao.




Etterpå plukket vi opp Therese og Synnøve og dro på XXL og City Lade, hvorpå jeg som ikke trengte noen ting handlet for 700 kr. På vei hjem slapp vi av Therese. Kjempesmart når det viste seg at ho var den eneste med nøkkel, og i tillegg litt kritisk siden vi skulle ha middagsgjester en liten time senere. Dermed måtte jeg ut på jakt etter huseier for reservenøkkel. Vel inne ble ale satt i arbeid for å lage lasagne fra bunnen av, med fruktsalat til dessert, og kvelden ble avsluttet med diverse spill.



Nå har jeg akkurat kommet hjem fra trening. Det var få folk, noe som var kjempeherlig, for vi har bare hatt situasjonstrening, med scoreteknikk og sånt. Herlig:) Dagen i dag har egentlig bare vært kjempeavslappende. God frokost, masse godteri og pokerspilling. Utrolig hvor fort dagene har gått:)

mandag 26. januar 2009

Undervannsrugby-cup i Oslo

Da har jeg akkurat kommet hjem fra undervannsrugby-cup i Oslo. jeg kan ikke huske å noen gang ha følt meg så mørbanket og utslitt. Jeg har kroppen full av små blåmerker, prikker på en måte, etter holding og klyping, skrapemerker her og der, gnagsår overalt på beina, en kropp som har startet med ukontrollerte rykninger, tresmak i rompa etter 16-17 timer i bil og et hode som ikke funker til noe som helst. Jeg er rett og slett utslitt. Men jeg har hatt det veldig moro! Blitt kjent med nye mennesker, kjempet mot menn på godt over 100 kg, og stort sett tapt, men noen ganger vunnet duellene:)

Og så kom ei venninne, samt mamma, pappa og typen til mamma. Da var kjempemorsomt. Særlig når mamma kommer bort til meg i pausen på en kamp og utbryter: "Herregud, dere blir jo drept!" :p


Iallefall. God helg, men nå skal det bli godt å komme tilbake til normalen, hente cdene og dvdene jeg har bestilt på cdon og å se Therese igjen:)

tirsdag 20. januar 2009

Å være feil

Jeg har tenkt på dette innlegget noen dager, men vært usikker på hvordan jeg skulle formulere meg. Dette er nemlig noe som opptar meg i stor grad på mange områder.

Tenk deg din første forelskelse. Sommerfuglene i magen, lysten til å se personen hele tiden, hvordan en hel dag kunne være fantastisk hvis du fikk et smil, og den neste kunne vært ødelagt hvis en annen fikk oppmerksomheten istedenfor deg.
Tenk deg så hvordan denne følelsen hadde vært hvis den du var forelsket i var av samme kjønn som deg selv...

Det er ufattelig vanskelig å innrømme noe sånt for seg selv. Og enda vanskeligere, for ikke å snakke om forferdelig skummelt å innrømme det for andre. Dette er en prosess som har tatt meg mange år. Det er følelser jeg har håpet at skulle forsvinne, følelser jeg har tenkt har vært gale og unaturlige, før jeg til slutt har innsett at det er sånn jeg er og slått meg til ro med dem.

En del av dere har visst om denne siden av meg en stund, mens for andre er det nytt. Hittil har jeg nesten utelukkende blitt møtt med litt forskrekkelse, forståelse og en god diskusjon om ens ulikheter. Desverre har jeg skjønt at det også er andre oppfatninger ute og går blant folk jeg kjenner. Personer som mener at jeg hr valgt feil ut ifra bibelen. Jeg er fullt klar over hva bibelen sier. Jeg har lest de aktuelle avsnittene sikkert 100 ganger.
Men så tenker jeg på livet mitt. Jeg skal leve sikkert 60 år til. 21900 dager. 1892160000 sekunder. Jeg har ikke tenkt å bruke resten av mitt liv på å fortelle meg selv at jeg er skapt feil. At alt jeg gjør er en synd fordi mine følelser gale. Jeg vil, som de fleste andre ha barn, kjæreste og hus. Jeg ville aldri nektet andre den lykken. Da er det vanskelig at noen vil nekte meg den.

Til slutt: Masse kred til alle dere som har visst, og som har turt å stå for noe annet enn majoriteten.